• 06.08.2016, 12:00

I wish we could choose which memories to remember...


♥♥♥

Tenk hvis man kunne velge hvilke minner man skulle huske. Tenk om hjernen var som en harddisk man har inne i pc-en. Tenk om det fantes en funksjon i hjernen s man kunne markere de minnene fra fortiden og dra dem over i papirkurven. Tenk om du kunne glede deg over de gode minnene, og slippe unna alle de vonde. Tenk hvor fantastisk livet hadde vrt hvis du kun husket de gode minnene. Eller hadde det egentlig vrt det?



Det er s uendelig mange minner jeg skulle nske jeg kunne gjenoppleve. Barndomsminner som da jeg og ssteren min lp uendelig mange runder rundt hytta fordi hun skulle kile meg. Mitt frste kyss med kjresten. Venninnekvelder hvor vi satt oppe til langt p natt med hver vr skje nedi en boks med "Ben & Jerry's"-is. De frste revyfestene p videregende hvor sikkert 10 av jentene hadde p samme neonrosa bh med altfor mye push-up da temaet var rave. Julaften med familien hvor jeg sto spent i vinduet og ventet p at julenissen som pappa hadde leid inn skulle komme opp bakken med pakker. Mange minner som ikke er fanget av et kamera, men lagret i hukommelsen. 

Samtidig er det ogs en god bunke vonde minner jeg helst skulle vrt foruten. Minner som kan f meg til plutselig bryte sammen i grt bare ved tenke p de. I dag er det hele 10 r siden et av mine verste minner. Det kunne like gjerne vrt i gr, for jeg kan fortsatt huske alle sanseinntrykkene som gikk gjennom kroppen min. Det jeg s, det jeg tenkte, det jeg hrte og det som skjedde. Vonde minner som har preget meg mer enn jeg har turt innrmme overfor bde meg selv og for andre. Minner som fortsatt stadig  dukker opp i hjernen min nr jeg minst venter det. Jeg skulle ofte nske at jeg kunne glemme. Glemme de minnene som fortsatt gir meg en stor klump i halsen. 


Selv om jeg ofte skulle nske at man kunne slette de vonde minnene fra hukommelsen, tror jeg p at mennesker lrer av det vonde som skjer i livet. Jeg tror p at vi blir sterkere av mte motgang, og ved fortsette videre. Kanskje setter man strre pris p de gode minnene, etter en nedtur. Jeg har flere ganger forskt fortrenge vonde minner, sette p meg et smil og late som alt er bra. Min erfaring er at minnene fr eller siden vil innhente deg, og det hjelper snakke om det. Samtidig er det utrolig viktig ta vare p de gode minnene, og fokusere p de fremfor de vonde. 

♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

Jeg synes egentlig slike personlige innlegg er utrolig vanskelig skrive, og ikke minst publisere. Tankespinn-innlegg ble etterspurt av flere da jeg spurte om hva dere lesere ville lese om, s derfor tok jeg ufordringen. Fortell meg gjerne hva du syntes. 

Hper alle fr en fantastisk dag! 

  • 10.03.2016, 17:30

When I close my eyes, I'm somewhere with you


/ Meg, pappa og bestemor 

10.mars.2006. 10 r. 3446 dager siden hjertet ditt sluttet sl etter en hard kamp mot kreften. Det er noe med denne datoen som fr hele meg til stoppe opp et lite yeblikk. Et helt tir siden frste gang jeg mistet noen jeg var glad i. Man sier at tiden leger alle sr, men for meg er savnet fortsatt uendelig stort.  

Det er vanskelig for meg innse at det allerede har gtt 10 r. At jeg allerede har levd halve livet mitt uten henne. Hver dag etter dette vil gjre at jeg har levd lenger uten min kjre farmor enn de nesten 10 rene jeg fikk med henne. Hun fikk aldri oppleve at jeg fylte 10 r, at jeg ble konfirmert, ble myndig, begynte studere, at jeg fikk min frste kjreste eller alle de andre hydepunktene i livet mitt. Da jeg bladde i fotoalbumene vre for finne bilder som jeg kunne bruke i dette innlegget, var det ikke s mange velge mellom. Jeg var verdens heldigste som fikk ha henne som farmor, samtidig som jeg s inderlig skulle nske at jeg fikk mer tid med henne. Snakke med henne p telefonen nesten hver dag, fr det plutselig ble stille i den andre enden. Bestemor sa aldri hade nr vi snakket sammen p telefonen, og p en mte gir det mening fordi det er s ufattelig vondt si farvel. 


/ 17.mai 2005 
Farmoren min var en fantastisk person, s utrolig snill og ekstremt smart. Hver gang jeg var p besk hadde hun kjpt inn noe vi barna ville like, og hun lagde alltid noe annet til oss hvis de voksne skulle ha fisk. Alle som kom p besk fikk bde kaffe og noe bite i. Jeg tror alle flte seg velkommen p besk hos henne. Selv om hun smilte og lo, vet jeg at hun bar mye vondt ogs. Drmmen om bli lege som aldri ble oppfylt, hun ble enke allerede som 46-ring og ble alene med to barn p 16 og 6 r. 

Det er i hjemmet hennes i Imsroa i sterdalen jeg har tilbrakt mange av feriene og helgene mine. Det er p grdsplassen utenfor huset hennes jeg syklet mine frste meter p egenhnd. Det var der jeg lokket ekorn og smfugler inn i huset med solsikkefr for f se dem p nrmere hold. Det var p kjkkenet jeg danset rundt i ring og sang for henne s hun nesten datt av stolen i latterkrampe. Det var alltid en god klem som ventet etter en lang biltur fra Oslo og middagen var alltid klar. Hun tok like godt i mot ssknene mine selv om de ikke var hennes biologiske barnebarn. I dag er det kun et tomt hus som mtter meg nr jeg frst reiser til det vi n kaller "hytta". Det er ikke det samme som fr, noe som har frt til at jeg sjelden er der. 

Jeg var vel aldri det beste barnebarnet, s rampete som jeg var. Hvis jeg bare kunne ta tilbake hver gang jeg fant p noe tull og gitt henne en god klem i stedet. For det var virkelig de beste klemmene man kunne f. Tenk at det er over et tir siden jeg fikk den siste klemmen fra henne, bare noen dager fr hun sovnet inn

Hvorfor dr de beste personene frst er noe jeg har tenkt over flere ganger? P samme mte som vi plukker de nydeligste blomstene frst, forlater de snilleste personene jorden fr andre. Jeg synes hvertfall det er en nydelig forklaring p noe som egentlig er utrolig vondt. 

Ta vare p dine kjre, fortell dem at du er glad i dem og gi de en ekstra god klem 

  • 16.01.2016, 18:30

Generasjon prestasjon


Hei dere♥

Det er noen dager siden sist. De siste dagene har vrt en flelsesmessig berg-og-dalbane hvor humret var p topp p torsdag med gode venninner og kompiser p studentkroa for feire rets frste studenttorsdag, til jeg gikk helt i bakken p fredag, frem til i dag hvor humret ble litt bedre igjen til tross for ha sttt opp 05:30 for jobbe i 6 timer. Jeg pleier ikke dele personlige innlegg p bloggen. Rett og slett fordi det er ukomfortabelt og ikke minst vanskelig formulere slike innlegg. Allikevel tenkte jeg at jeg skulle dele det som skjedde p fredag fordi jeg synes det er et tema som er veldig viktig. Ikke minst tenker jeg lufte tankene mine litt. Det er lenge siden jeg har skrevet noe hvor jeg har nlt med trykke publiser, og som oftest havner slike tankeinnlegg i utkastmappen, hvor den aldri ser dagens lys.


Der smalt det. Jeg var s spent da jeg logget inn for sjekke karakteren min i markedsfringsledelse i gr morges. Den siste av totalt fire karakterer fra frste semester. Jeg og en kompis hadde lagt ned uendelig mange timer i denne prosjektoppgaven og flte at vi hadde gjort en god jobb. Skuffelsen var derfor stor da jeg det var en D som mtte meg. Jeg klarte nesten ikke tro p det, og stod bare og stirret p mobilen som l p baderomsvasken. Jeg flte at verden falt sammen og jeg flte meg faktisk fysisk drlig. Motivasjonen for dagens forelesning forsvant, og jeg ville aller helst legge meg tilbake i senga og bare bli der. P veien til busstoppet hrte jeg p en skikkelig feelgood-sang, som dagen fr hadde ftt meg til smile fra re til re. N var smilet forsvunnet. Tvert i mot mtte jeg kjempe mot trene da jeg satt p bussen, noe jeg ikke helt klarte. Jeg tok meg sammen, frem til jeg mtte to jeg studerer med. De hadde begge ftt A, og da han ene spurte hvordan det gikk fikk jeg trer i ynene igjen. Venninnen min spanderte en Chocolate chip cream p meg p Starbucks for muntre meg opp. Selv om jeg selvflgelig unnet venninnene mine en god karakter, flte jeg meg totalt hpls.Jeg vet selvflgelig at det kunne gtt verre enn en D, men akkurat i dette faget hadde jeg trodd at det skulle g s mye bedre. Derfor er skuffelsen s stor.



Dagens ungdom blir ofte kalt "Generasjon perfekt". Vi streber konstant etter vre perfekte, og leter etter anerkjennelse. Man skal prestere p skolen og p jobb, men samtidig vre sosial. Vi skal ta perfekte selfies hvor yenbrynene er on fleek, f flest likes i sosiale medier. Det er skapt en egen uniform hvor "alle" har Canada goose/parajumper, uggs, dyre vesker og Raplh Lauren skjorter. Og ikke minst m vi jo trene jevnlig og spise sunt for passe inn i klrne. Jeg vet om mange som ikke klarer presset, og sliter med leve opp til andres forventninger, og ikke minst sine egne.

Hvorfor er det snn at jeg lar en drlig karakter delegge hele dagen min, to dager etter jeg har ftt toppkarakter i et annet fag? Hvorfor skal jeg fle meg hpls og tvile p mine egne evner p grunn av en drlig karakter? Hvorfor skal en drlig karakter fles ut som verdens undergang nr den egentlig ikke betyr s mye i havet av andre karakterer. Bare tenk hvor mange karakterer jeg kommer til sitte med etter endt studie. Og tenk hvor patetisk det egentlig er grte p bussen over en karakter, nr verden er fylt med s mye vondt.



Jeg synes det er viktig blogge om ting som ikke er like rosenrde, selv om det er personlig og veldig ukomfortabelt dele. Jeg er selvflgelig fortsatt skuffet over karakteren, men jeg begynner innse at det finnes verre ting i livet. Det er derfor jeg skriver dette ogs, som en pminnelse til alle andre at det er greit f en drlig karakter. Det er menneskelig gjre feil, og det er menneskelig f en drlig karakter. De fleste som studerer vil oppleve en eller annen gang f en karakter man ikke er fornyd med.

Hper dere likte innlegget♥

byAnne

Jeg er en 21 r gammel jente fra Oslo. Studerer konomi og ledelse og jobber som freelancer i et eventbyr. Bloggen handler i hovedsak om mote, hverdag, reise, mat og tips. Hper dere liker den!

Search

Bloggdesign

hits