• 06.08.2016, 12:00

I wish we could choose which memories to remember...


♥♥♥

Tenk hvis man kunne velge hvilke minner man skulle huske. Tenk om hjernen var som en harddisk man har inne i pc-en. Tenk om det fantes en funksjon i hjernen så man kunne markere de minnene fra fortiden og dra dem over i papirkurven. Tenk om du kunne glede deg over de gode minnene, og slippe unna alle de vonde. Tenk hvor fantastisk livet hadde vært hvis du kun husket de gode minnene. Eller hadde det egentlig vært det?



Det er så uendelig mange minner jeg skulle ønske jeg kunne gjenoppleve. Barndomsminner som da jeg og søsteren min løp uendelig mange runder rundt hytta fordi hun skulle kile meg. Mitt første kyss med kjæresten. Venninnekvelder hvor vi satt oppe til langt på natt med hver vår skje nedi en boks med "Ben & Jerry's"-is. De første revyfestene på videregående hvor sikkert 10 av jentene hadde på samme neonrosa bh med altfor mye push-up da temaet var rave. Julaften med familien hvor jeg sto spent i vinduet og ventet på at julenissen som pappa hadde leid inn skulle komme opp bakken med pakker. Mange minner som ikke er fanget av et kamera, men lagret i hukommelsen. 

Samtidig er det også en god bunke vonde minner jeg helst skulle vært foruten. Minner som kan få meg til å plutselig bryte sammen i gråt bare ved å tenke på de. I dag er det hele 10 år siden et av mine verste minner. Det kunne like gjerne vært i går, for jeg kan fortsatt huske alle sanseinntrykkene som gikk gjennom kroppen min. Det jeg så, det jeg tenkte, det jeg hørte og det som skjedde. Vonde minner som har preget meg mer enn jeg har turt å innrømme overfor både meg selv og for andre. Minner som fortsatt stadig  dukker opp i hjernen min når jeg minst venter det. Jeg skulle ofte ønske at jeg kunne glemme. Glemme de minnene som fortsatt gir meg en stor klump i halsen. 


Selv om jeg ofte skulle ønske at man kunne slette de vonde minnene fra hukommelsen, tror jeg på at mennesker lærer av det vonde som skjer i livet. Jeg tror på at vi blir sterkere av å møte motgang, og ved å fortsette videre. Kanskje setter man større pris på de gode minnene, etter en nedtur. Jeg har flere ganger forsøkt å fortrenge vonde minner, sette på meg et smil og late som alt er bra. Min erfaring er at minnene før eller siden vil innhente deg, og det hjelper å snakke om det. Samtidig er det utrolig viktig å ta vare på de gode minnene, og fokusere på de fremfor de vonde. 

♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

Jeg synes egentlig slike personlige innlegg er utrolig vanskelig å skrive, og ikke minst å publisere. Tankespinn-innlegg ble etterspurt av flere da jeg spurte om hva dere lesere ville lese om, så derfor tok jeg ufordringen. Fortell meg gjerne hva du syntes. 

Håper alle får en fantastisk dag! 

  • 10.03.2016, 17:30

When I close my eyes, I'm somewhere with you


/ Meg, pappa og bestemor 

10.mars.2006. 10 år. 3446 dager siden hjertet ditt sluttet å slå etter en hard kamp mot kreften. Det er noe med denne datoen som får hele meg til å stoppe opp et lite øyeblikk. Et helt tiår siden første gang jeg mistet noen jeg var glad i. Man sier at tiden leger alle sår, men for meg er savnet fortsatt uendelig stort.  

Det er vanskelig for meg å innse at det allerede har gått 10 år. At jeg allerede har levd halve livet mitt uten henne. Hver dag etter dette vil gjøre at jeg har levd lenger uten min kjære farmor enn de nesten 10 årene jeg fikk med henne. Hun fikk aldri oppleve at jeg fylte 10 år, at jeg ble konfirmert, ble myndig, begynte å studere, at jeg fikk min første kjæreste eller alle de andre høydepunktene i livet mitt. Da jeg bladde i fotoalbumene våre for å finne bilder som jeg kunne bruke i dette innlegget, var det ikke så mange å velge mellom. Jeg var verdens heldigste som fikk ha henne som farmor, samtidig som jeg så inderlig skulle ønske at jeg fikk mer tid med henne. Snakke med henne på telefonen nesten hver dag, før det plutselig ble stille i den andre enden. Bestemor sa aldri hade når vi snakket sammen på telefonen, og på en måte gir det mening fordi det er så ufattelig vondt å si farvel. 


/ 17.mai 2005 
Farmoren min var en fantastisk person, så utrolig snill og ekstremt smart. Hver gang jeg var på besøk hadde hun kjøpt inn noe vi barna ville like, og hun lagde alltid noe annet til oss hvis de voksne skulle ha fisk. Alle som kom på besøk fikk både kaffe og noe å bite i. Jeg tror alle følte seg velkommen på besøk hos henne. Selv om hun smilte og lo, vet jeg at hun bar mye vondt også. Drømmen om å bli lege som aldri ble oppfylt, hun ble enke allerede som 46-åring og ble alene med to barn på 16 og 6 år. 

Det er i hjemmet hennes i Imsroa i Østerdalen jeg har tilbrakt mange av feriene og helgene mine. Det er på gårdsplassen utenfor huset hennes jeg syklet mine første meter på egenhånd. Det var der jeg lokket ekorn og småfugler inn i huset med solsikkefrø for å få se dem på nærmere hold. Det var på kjøkkenet jeg danset rundt i ring og sang for henne så hun nesten datt av stolen i latterkrampe. Det var alltid en god klem som ventet etter en lang biltur fra Oslo og middagen var alltid klar. Hun tok like godt i mot søsknene mine selv om de ikke var hennes biologiske barnebarn. I dag er det kun et tomt hus som møtter meg når jeg først reiser til det vi nå kaller "hytta". Det er ikke det samme som før, noe som har ført til at jeg sjelden er der. 

Jeg var vel aldri det beste barnebarnet, så rampete som jeg var. Hvis jeg bare kunne ta tilbake hver gang jeg fant på noe tull og gitt henne en god klem i stedet. For det var virkelig de beste klemmene man kunne få. Tenk at det er over et tiår siden jeg fikk den siste klemmen fra henne, bare noen dager før hun sovnet inn

Hvorfor dør de beste personene først er noe jeg har tenkt over flere ganger? På samme måte som vi plukker de nydeligste blomstene først, forlater de snilleste personene jorden før andre. Jeg synes hvertfall det er en nydelig forklaring på noe som egentlig er utrolig vondt. 

Ta vare på dine kjære, fortell dem at du er glad i dem og gi de en ekstra god klem 

  • 16.01.2016, 18:30

Generasjon prestasjon


Hei dere ♥ 

Det er noen dager siden sist. De siste dagene har vært en følelsesmessig berg-og-dalbane  hvor humøret var på topp på torsdag med gode venninner og kompiser på studentkroa for å feire årets første studenttorsdag, til jeg gikk helt i bakken på fredag, frem til i dag hvor humøret ble litt bedre igjen til tross for å ha stått opp 05:30 for å jobbe i 6 timer. Jeg pleier ikke å dele personlige innlegg på bloggen. Rett og slett fordi det er ukomfortabelt og ikke minst vanskelig å formulere slike innlegg. Allikevel tenkte jeg at jeg skulle dele det som skjedde på fredag fordi jeg synes det er et tema som er veldig viktig. Ikke minst tenker jeg å lufte tankene mine litt. Det er lenge siden jeg har skrevet noe hvor jeg har nølt med å trykke publiser, og som oftest havner slike tankeinnlegg i utkastmappen, hvor den aldri ser dagens lys. 


 

Der smalt det. Jeg var så spent da jeg logget inn for å sjekke karakteren min i markedsføringsledelse i går morges. Den siste av totalt fire karakterer fra første semester. Jeg og en kompis hadde lagt ned uendelig mange timer i denne prosjektoppgaven og følte at vi hadde gjort en god jobb. Skuffelsen var derfor stor da jeg det var en D som møtte meg. Jeg klarte nesten ikke å tro på det, og stod bare og stirret på mobilen som lå på baderomsvasken. Jeg følte at verden falt sammen og jeg følte meg faktisk fysisk dårlig. Motivasjonen for dagens forelesning forsvant, og jeg ville aller helst legge meg tilbake i senga og bare bli der. På veien til busstoppet hørte jeg på en skikkelig feelgood-sang, som dagen før hadde fått meg til å smile fra øre til øre. Nå var smilet forsvunnet. Tvert i mot måtte jeg kjempe mot tårene da jeg satt på bussen, noe jeg ikke helt klarte. Jeg tok meg sammen, frem til jeg møtte to jeg studerer med. De hadde begge fått A, og da han ene spurte hvordan det gikk fikk jeg tårer i øynene igjen. Venninnen min spanderte en Chocolate chip cream på meg på Starbucks for å muntre meg opp. Selv om jeg selvfølgelig unnet venninnene mine en god karakter, følte jeg meg totalt håpløs. Jeg vet selvfølgelig at det kunne gått verre enn en D, men akkurat i dette faget hadde jeg trodd at det skulle gå så mye bedre. Derfor er skuffelsen så stor.



Dagens ungdom blir ofte kalt "Generasjon perfekt". Vi streber konstant etter å være perfekte, og leter etter anerkjennelse. Man skal prestere på skolen og på jobb, men samtidig være sosial. Vi skal ta perfekte selfies hvor øyenbrynene er on fleek, få flest likes i sosiale medier. Det er skapt en egen uniform hvor "alle" har Canada goose/parajumper, uggs, dyre vesker og Raplh Lauren skjorter. Og ikke minst må vi jo trene jevnlig og spise sunt for å passe inn i klærne. Jeg vet om mange som ikke klarer presset, og sliter med å leve opp til andres forventninger, og ikke minst sine egne. 

Hvorfor er det sånn at jeg lar en dårlig karakter ødelegge hele dagen min, to dager etter jeg har fått toppkarakter i et annet fag? Hvorfor skal jeg føle meg håpløs og tvile på mine egne evner på grunn av en dårlig karakter? Hvorfor skal en dårlig karakter føles ut som verdens undergang når den egentlig ikke betyr så mye i havet av andre karakterer. Bare tenk hvor mange karakterer jeg kommer til å sitte med etter endt studie.  Og tenk hvor patetisk det egentlig er å gråte på bussen over en karakter, når verden er fylt med så mye vondt. 



Jeg synes det er viktig å blogge om ting som ikke er like rosenrøde, selv om det er personlig og veldig ukomfortabelt å dele. Jeg er selvfølgelig fortsatt skuffet over karakteren, men jeg begynner å innse at det finnes verre ting i livet. Det er derfor jeg skriver dette også, som en påminnelse til alle andre at det er greit å få en dårlig karakter. Det er menneskelig å gjøre feil, og det er menneskelig å få en dårlig karakter. De fleste som studerer vil oppleve en eller annen gang å få en karakter man ikke er fornøyd med. 

Håper dere likte innlegget♥ 

  • 11.08.2015, 15:11

The end of summer vacation


Hei dere!

Da var siste feriedagen kommet. Jeg vet ikke om jeg skal gråte, smile eller bite av meg neglene og rive av meg håret. I morgen er det studiestart. Ny skole, ut av komfortsonen fra videregående med alle de kjente. I løpet av sommeren har vennegjengen spredd seg. Noen er i Trondheim, Kristiansand og Bergen, mens en av mine aller beste venninner skal helt til North Carolina i USA om under to uker. Jeg vet jo at de alle kommer hjem til Oslo i juleferien og til sommeren, og at det fortsatt er noen igjen her i Oslo. Det føles bare veldig rart at "gjengen" skal splittes etter tre fantastiske år på videregående. Samtidig er jeg veldig takknemlig for at vi lever i en verden hvor det er enkelt å holde kontakten med Facebook, Snapchat og sms-er. Jeg kjenner noen som skal starte på samme linje som meg, men ingen av de aller nærmeste. Satser på å bruke fadderuken for å bli kjent med mange nye, og få gode venner. *Dette kommer til å gå bra*

 
Jeg skal prøve å komme gjennom denne boken før jeg skal legge meg i kveld, og se om jeg kan plukke opp noen tips. For er det ikke en "Superstudent" vi alle vil bli? I tillegg må jeg prøve å finne ut hva jeg skal ha på meg første skoledag i morgen. Ææææ jeg grugleder meg sånn at jeg vet snart ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Har dere studiestart denne uken? 

  • 26.03.2015, 20:19

Livet er tilfeldig


Har dere noen gang tenkt over hvor tilfeldig livet er? Dette er noe jeg ofte tenker over, og tragedien som skjedde på tirsdag fikk meg virkelig til å tenke over det igjen. På ulykkesflyet satt det 16 tyske ungdommer som hadde vært på utveksling. Men hjemme i Tyskland satt 24 elever som var skuffet over å ikke få være med. Jeg leste på TV2 i går kveld at det var 40 elever som i utgangspunktet hadde lyst til å dra, men at det bare var 16 plasser. Skolen løste det ved loddtrekning. Loddtrekning! Det betyr egentlig at skjebnen til disse 40 elevene ble bestemt ut i fra noe så tilfeldig, men likevel rettferdig som loddtrekning. Loddene bestemte hvilke 16 elever som ikke lenger skulle leve, og hvilke 24 som fikk fortsette sine dyrebare liv. Tenk hvor skuffet de 24 elevene var da de ikke ble trukket ut til å dra, i kontrast til den blandede følelsen av lettelse og sorg over sine tapte medstudenter. 



Jeg vet at dette ikke er et typisk innlegg på bloggen min, og jeg vet ikke hvor mye mening det ga for dere. Jeg ville bare dele mine tanker, og si at tankene mine er hos de pårørende etter denne tragiske ulykken. 


Har hatt det veldig travelt på skolen nå før påske som har resultert i lite blogging, men kommer sterkere tilbake nå når ferien starter! Skal reise bort på lørdag, så forteller dere mer når jeg lander!

Ha en kjempefin kveld alle sammen!

byAnne

Jeg er en 21 år gammel jente fra Oslo. Studerer Økonomi og ledelse og jobber som freelancer i et eventbyrå. Bloggen handler i hovedsak om mote, hverdag, reise, mat og tips. Håper dere liker den!

Search

Bloggdesign

hits